Ny analyse av lederlønnsreguleringer i norsk næringsliv

Topplederlønningene i Norge har de siste årene økt mer enn lønnsnivået i samfunnet for øvrig. Denne trenden syntes å bli brutt i 2009, men vi vet ennå ikke om dette skyldes finanskrisen, eller om endret lederlønnspraksis også er en del av forklaringen.

Forskerne Trond Randøy og Ole Skalpe har sett på denne trenden og i  en fersk forskningsrapport oppsummerer forskerne sine anbefalinger i fem tiltak.

Lederlønningene i offentlige organisasjoner og statsbedrifter er lavere enn i privat sektor. Lederlønnsforskjellene i det offentlige er dessuten små, og lederlønnsutviklingen i analyseperioden har vært moderat. Lederlønningene i norskeide private bedrifter ligger 30-40 prosent høyere enn i offentlig virksomhet, mens lederlønningene i utenlandskeide privatbedrifter er nesten dobbelt så høye som i offentlig virksomhet. Lønnsforskjellene mellom lederne i norskeide og utenlandskeide selskaper er imidlertid langt større, mens lederlønningene i disse to bedriftsgruppene vokser noe mer enn i det offentlige.

Det er i de børsnoterte selskapene at lederlønningene er høye og stiger mest. I 2008 var middelverdien til topplederlønningene i børsnoterte selskaper på 3,3 millioner kroner. Ledere av børsnoterte selskap tjente om lag tre ganger så mye som lederne av offentlig virksomhet i 2008. Foruten fastlønn inkluderer dette beløpet bonusutbetalinger, pensjonsfordeler, samt verdien av aksje- og opsjonsprogrammer. Fra 2004 til 2008 har den gjennomsnittlige godtgjørelse til toppledere i børsnoterte selskaper økt med 16 prosent per år, mens tilsvarende økning i industriarbeiderlønningene var under 5 prosent. I de syv børsselskap hvor staten har store eierandeler var godtgjørelsen til toppleder om lag 6 millioner kroner, og den årlige veksten var på 10 prosent.

Høye lederlønninger og sterk lederlønnsvekst er en aktuell problemstilling for myndighetene i mange land.  Det er likevel lite internasjonal forskning som dokumenterer at offentlige reguleringer har vært vellykket på dette området. I 2004 tok EU initiativ til økte rapporteringskrav for lederlønn, noe som også ble iverksatt i norsk regnskapspraksis. Videre har norske myndigheter siden 2006 forventet at de statsdominerte selskapene ikke utstedte nye aksjeopsjoner (med virkning fra tidligst 2007). I 2008 var det en 5 prosent nedgang i topplederlønn i disse bedriftene. Når samtidig avlønningen i andre børsselskaper økte, kan det derfor tyde på at lederlønnsbegrensningene i de statsdominerte børsselskaper har virket etter hensikten. Foreløpige tall fra åtte sentrale børsselskap, både med og uten dominerende statlige eiere, viser at lederlønningene har falt dramatisk i 2009. Dette skyldes først og fremst finanskrisen, men de lovpålagte lederlønnsdiskusjonene på generalforsamlingene kan også ha bidratt til å redusere lederlønningene blant toppledere i børsnoterte selskap. 

Selv etter en betydelig lederlønnsvekst i Norge de siste fem årene, er norske lederlønninger fremdeles blant de laveste i verden. Dette konkurransefortrinnet deler norsk næringsliv med konkurrenter i land som Canada, Sveits, Finland, Danmark, Sverige og Japan. Lederlønningene stiger generelt mer enn industriarbeiderlønningene over hele verden, noe som også har vært tilfelle i Norge de siste 5 årene. Denne trenden syntes å bli brutt i 2009, men vi vet ennå ikke om dette skyldes finanskrisen, eller om endret lederlønnspraksis også er en del av forklaringen.

I denne rapporten oppsummerer vi våre anbefalinger i fem tiltak.

Last ned rapporten her